«Just like that. From a hudred miles an hour to asleep in a nanosecond. I wanted so badly to lie down next to her on the couch, to wrap my arms around her and sleep. Not fuck, like in those movies. Not even have sex. Just sleep together, in the most innocent sense of the phrase. But I lacked the courage and she had a boyfriend and I was gawky and she was gorgeous and I was hopelessly boring and she was endlessly fascinating. So i walked back to my room and collapsed on the bottom bunk, thinking that if people were rain, I was drizzle and she was a hurricane.»
Møt Miles Halter. Seksten år, venelaus og opprineleg frå Florida, USA. Han hugser kjende mennesker sine siste ord. Han les biografier i plassen for skjønnlitterær verk, og han byrjar bakerst i boka. Francois Rablelais siste ord var; «I go to seek a Great Perhaps». Miles ynskjer ikkje å vente til han døyr før han leitar etter the Great Perhaps. Av den grunn veljer han å dra på kostskule i Alabama. Der treffer han både sin første ven; Chip, aka the Colonel, og jenta han mistar hjarte sitt til; Alaska. Saman utforskar dei livet på godt og vondt.
Eg veit ikkje korleis eg skal beskrive kva følelser boka bringe fram. Eg veit ikkje korleis eg skal gi folk lyst til å lese ho. Eg har ikkje orda eller evnen til å formulera dei, alt eg kan sei er at boka ikkje er lett å legge i får seg, og som resultat sat nokon oppe heile natta og las, og gikk først å la seg då andre stod opp for å gå på jobb og skule. Ho er vel skrive, så morosam at ein ler høgt og så trist at ein gret i stride strømmer.
Det er den beste boka eg har lest i år.
Berre les ho.
Dette er en utrolig fin bok, og den har mage plussider. For det første så er den på nynorsk! For det andre er det en bok full av snåhistorier, så om du leser litt nå og litt da. Legger den fra deg og plukker den opp 3 uker senere så har det ingen ting å si.
