
Dette er en av de beste novellesamlingene jeg har lest. Utrolig rar, men det var akkurat det jeg elsket ved den!







«Kor store sjansar er det for å oppdage noko heilt essensielt om mennesket ved å reise til ein stad og berre sitje og observere folk i til dømes femti timer? Kanskje ikkje så veldig store sjanser, men det er verdt eit forsøk.»
Stillstand er fyllt med ein stor dose sjølvironi og humor. Ravatn drar til stader kor det tilsynelatene ikkje skjer noko som helst, bla; eit kloster, eit treningsstudio, ein rettsal. Ho snik på bergensbanen, stirrar på eit maleri i to timer og går på same forelesning i ex-phil to gonger. Ho skriv om det som skjer, eller ikkje skjer. Ho skriv med ein forakt for verda, og likevel kan ho stundom ta verda på kornet. Livet vert framstillt som grått og trist. Kjedelig og rutinelagt. Ho passar perfekt på dei dagane ein ikkje har mykje til overs med samfunnet og menneskeætta forøvrig. Ein kan enten lese heile boka i ett, eller kvar historie for seg når ein tykkjer det passer.
«Ei kvinne skrått overfor meg som har sete og sykla ei stund, ser ut som ho har meir lyst til å føreslå at me alle saman skal gjere kollektivt sjølvmord enn å sykle ein kilometer til. Eg ville ha vurdert å hive meg på, hadde det ikkje vore for at eg veit at eg ikkje skal tilbake hit.»
Dette er en utrolig fin bok, og den har mage plussider. For det første så er den på nynorsk! For det andre er det en bok full av snåhistorier, så om du leser litt nå og litt da. Legger den fra deg og plukker den opp 3 uker senere så har det ingen ting å si.
Møt Miles Halter. Seksten år, venelaus og opprineleg frå Florida, USA. Han hugser kjende mennesker sine siste ord. Han les biografier i plassen for skjønnlitterær verk, og han byrjar bakerst i boka. Francois Rablelais siste ord var; «I go to seek a Great Perhaps». Miles ynskjer ikkje å vente til han døyr før han leitar etter the Great Perhaps. Av den grunn veljer han å dra på kostskule i Alabama. Der treffer han både sin første ven; Chip, aka the Colonel, og jenta han mistar hjarte sitt til; Alaska. Saman utforskar dei livet på godt og vondt.
Eg veit ikkje korleis eg skal beskrive kva følelser boka bringe fram. Eg veit ikkje korleis eg skal gi folk lyst til å lese ho. Eg har ikkje orda eller evnen til å formulera dei, alt eg kan sei er at boka ikkje er lett å legge i får seg, og som resultat sat nokon oppe heile natta og las, og gikk først å la seg då andre stod opp for å gå på jobb og skule. Ho er vel skrive, så morosam at ein ler høgt og så trist at ein gret i stride strømmer.
Det er den beste boka eg har lest i år.
Berre les ho.
