Lettre à D - Histoire d'un amour

Eg fikk ho som ei gåve frå storebror då eg vert nitten. Det viste seg å verte ei av dei største litterære gåvene eg nokon gang har fått.

‘‘You’re 82 years old. You’ve shrunk six centimetres, you only weigh 45 kilos yet you’re still beautiful, graceful and desirable. We’ve lived together now for 58 years and I love you more than ever. I once more feel a gnawing emptiness in the hollow of my chest that is only filled when your body is pressed next to mine.’’

Brev til D er André Gorz sitt opne kjærleiksbrev til kona Dorine. Det er ei historie om ei kjærleik så stor, så nære, så ekte, at ho får Shakespeare til å framstå som Per Pussling. Historia om ein tretti-noko mann som innleder eit forhald til ei fjorten år gamal jente, for så å ta livet sitt etter ei veke, kan virkeleg ikkje måle seg med historia om André og Dorine, som finn kvarandre i Paris, og siden lever resten av sitt liv i lag. Dei lev i ei verd dei sjølv skapar. Dei delar sorger og gleder, store som små. Brev til D er André Gorz sine minner og reflektioner rundt livet dei har hatt i lag og kjærleiken som framleis er der.

‘‘I need to piece together the story of our love to appreciate its full meaning. It’s what has allowed us to become who we are, living through each other and for each other. I’m writing to you now to understand what my life has been, what our life together has meant.’’

Boka er ikkje ei bok ein las på bussen. Då eg fikk ho las eg ho på ein dag. Eg slukte ho, og det har eg gjort mange ganger dei siste 16 månadene. Det ender alltid med at eg gret. Eg gret til det ikkje finnes tårer att. Eg gret for kjærleiken dei i mellom. Eg gret for alt det onde dei går i gjennom. Eg gret for deira skjebene. Eg gret for at dei ikkje er her meir, og gret for alt fint i verda.

Gorz hadde forstått kva det vil seie å gi seg medan du er på topp. Eg er overbevist om at Brev til D er ei av dei venaste bøkene som nokon gang er skrive, og eit år etter ho varte gitt ut, fantes ikkje André meir. Ikkje D heller.

Spis, elsk, lev - Elizabeth Gilbert

Dette er en av de mest personlige bøkene jeg har lest. Skrivemåten fikk det til å virke som en ekte dagbok, og en ekte livshistorie. Boken er delt opp i 3 deler. og hver del har 36 kapitler som til sammen blir 108, som er et hellig tall. Boken skildrer Elisabeths reise gjennom de 3 I`ene. Itala, India og Indonesia. Hun legger ut på denne reisen etter en forferdelig skilsmisse og depresjon i håp om å finne seg selv.

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste, selv om den er veldig lang trukken og har kjedelige partier er det verdt det, det er den søteste boken jeg har lest (:

Dassboka

Dritlei? eller bare forstoppet? Dassboka er altid med meg på do, og jeg kan virkelig anbefale den. Den har morsomme tegneserier, morsome fakta, vitser og rare historier. Det beste er at de alle er korte så om du ikke skal bruke lang tid på du kan du alikvell ta den med å lese noen vitser. Boken er rød, firkantet format og har en hendig snor slik at den kan bli hengende.

Her er en av yngligs hitoriene mine fra dassboka:
Guide til kulturell forskjeller mellom engelsktalende:

-Australiere: Misliker å bli tatt for engelsk menn når de er ute å reiser
-Kanadiere: Tar det som en fornermelse om de blir forvekslet med amerikanere på reise
-Amerikanere: oppfordrer til forveksling med kanadiere når de reiser
-Engelskmenn: Kan umulig forveksles med noe som helst når de reiser

-Amerikanere: drikker svakt, pissmakende øl
-Kanadiere: drikker sterkt, pissmakende øl
-Engleskmenn: drikker varmt, ølsmakende piss
-Australiere: drikker alt med alkohol i

-Amerikanere: virker som de tror fattigdom og mislykkethet skyldes dårlig moral
-Kanadiere: vikrer som de tror velstand og fremgang skyldes dårlig moral
-Engelskmenn: virker som de tror velstand, fattigdom, fremgang og misslykkethet er noe man arver
- Australiere: virker som om de tror at ingen ting av dette betyr noe etter et par øl

Anbefales på det sterkeste at en hver do utrystes med en dassbok!

253 -About London Underground in seven cars and a crash

Boken heter 253(klikk er for å gå til siden) og virker utrolig spennende, og morsom.Dette er en bok som ble skapt på nettet, hvor du selv bestemmer hvordan du vil lese den ved hjelp av hyperlinker. Boken handler om 253 passasjerer fordelt på syv vogner i undergrunden i London. Og om krasjet. Du kan enten klikke deg inn på hver enkel vogn og velge personer, eller du kan på måfå trykke rundt og lese kun det som interesant. Du kan til og med hoppe rett til slutten med en gang om du vil.

Har ikke lest så veldig mye av den interaktive boken, men det er kanskje ikke vitsen med den heller. Det den vil vise er at det er koblinger mellom alle personer og historier kan fortelles på mange måter.

Det er en veldig gammel side, men jeg liker den uansett.
Anbefaler at du hvertfall går innom og ser og klikker og leser. Det er ganske kult. Eller egnetlgi ekstremt kult konsept.

Muleum av Erlen Loe

Jeg har lest mange bra bøker av Erlen Loe, og har likt de fleste av dem. De har en morosm tvist, på grensen til det sprø, noe jeg liker veldig godt. Da jeg så denne boken på biblioteket leste jeg ikke om tema bakpå bare trakk den ut og lånte den. Det burde jeg ikke gjort. Fordi denne hadde et mer svart tema. En jente miste hele familien i en flystyrt og forsøker etter dette å ta livet sitt flere ganger. Dette blir presentert i starten av boken og gir en dyster stemning, og det spinnes bare videre på denne tråden. Etter dette hadde jeg ikke noe lyst til å fullføre boken men jeg ville jo vite hva som hendte med denne stakkers jenten. Og jeg er veldig glad jeg fullførte. Utover i boken tar det seg opp og Erlen Loe viser enda en gang hvor sprøtt han kan skrive.

Det som gjør boken morsom er de faktaene han plaserer inn, det er blant annet om hvordan man skal ligge om man faller ut av at fly. Og det beste å treffe er snø, etter det kommer myrer og når det gjelder byer kommer glasshus og deretter biler. Det man ikke vil treffe er vann (fra høyere enn 30 meter) og asfalt. Da er overlevelses prosenten lik null.

Jeg synes det er fasinerende hvordan Erlend Loe får alt til å virke så opplagt. Det at bestevenninnen blir sammen med psykologen er opplagt, og en selfølgelighet. Slik måtte det jo nesten bare bli. Elkser det. Måten han greier å forandre ting fra svart til lyst. Hvordan har får bra ting ut av vonde ting. Fantastisk.

Foresten, om du ikke forstår tittelen nå, forstår du den garantert når du har leste boken, og da innser du at det er en perfekt tittelen.