Muleum av Erlen Loe

Jeg har lest mange bra bøker av Erlen Loe, og har likt de fleste av dem. De har en morosm tvist, på grensen til det sprø, noe jeg liker veldig godt. Da jeg så denne boken på biblioteket leste jeg ikke om tema bakpå bare trakk den ut og lånte den. Det burde jeg ikke gjort. Fordi denne hadde et mer svart tema. En jente miste hele familien i en flystyrt og forsøker etter dette å ta livet sitt flere ganger. Dette blir presentert i starten av boken og gir en dyster stemning, og det spinnes bare videre på denne tråden. Etter dette hadde jeg ikke noe lyst til å fullføre boken men jeg ville jo vite hva som hendte med denne stakkers jenten. Og jeg er veldig glad jeg fullførte. Utover i boken tar det seg opp og Erlen Loe viser enda en gang hvor sprøtt han kan skrive.

Det som gjør boken morsom er de faktaene han plaserer inn, det er blant annet om hvordan man skal ligge om man faller ut av at fly. Og det beste å treffe er snø, etter det kommer myrer og når det gjelder byer kommer glasshus og deretter biler. Det man ikke vil treffe er vann (fra høyere enn 30 meter) og asfalt. Da er overlevelses prosenten lik null.

Jeg synes det er fasinerende hvordan Erlend Loe får alt til å virke så opplagt. Det at bestevenninnen blir sammen med psykologen er opplagt, og en selfølgelighet. Slik måtte det jo nesten bare bli. Elkser det. Måten han greier å forandre ting fra svart til lyst. Hvordan har får bra ting ut av vonde ting. Fantastisk.

Foresten, om du ikke forstår tittelen nå, forstår du den garantert når du har leste boken, og da innser du at det er en perfekt tittelen.