mandag 26. desember 2011
mandag 14. november 2011
søndag 4. september 2011
Alt jeg skriver er sant
mandag 15. august 2011
Jag behöver dig mer än jag älskar dig och jag älskar dig så himla mycket av Gunnar Ardelius
torsdag 28. juli 2011
Vaffelhjarte av Maria Parr
Eg tymde fyrst min støvel for vatn og så Krølla sine, medan eg spurde Lena om ho hadde eit betre namn på båten. Lena svarta ikkje med det same. Eg trudde nesten ikkje ho kom på noko, men så:
- Sjark.
Noas Sjark skulle det vere, meinte Lena. Alle veit at sjark er ein båt. Ark er noko heilt anna, ark er noko ein teiknar på. Lena sukka oppgitt over dei som hadde skrive Bibelen.
- Sjarkae er ikkje akkurat så store, sa eg.
Lena rista på hovudet.
- Det var nok derfor dinosaurane døydde ut, Trille. Dei drukna. Noa hadde ikkje plass til dei."
Vaffelhjarte handlar om Trille, som eigentleg heiter Theobald Rodrik, men som vert kalla Trille. Han bur i Knert-Mathilde, leikens endelause rike, i lag med mamma og pappa, tre søsken og farfar. I nabohuset bur Lena. Trille veit at Lena er den bestevenen han sin, men han er ikkje sikker på om han er hennar. Me får følgje dei to 9-åringen i gjennom eit år frå jonsok til jonsok.
Trille kan verte så redd at hjarte dunkar så hardt at det gjere ondt. Han seier neste aldri i mot Lena og vert alltid med på dei sprø påfunna hennar. Han kan verte glad heilt ned i vesletåa. Han har ein tante-farmor som lagar dei beste vaffelhjarta i heile verda, og han er så glad i Lena at han ikkje trur han kan leve han heller om noko skulle skje med Lena.
Lena bur med Mamma. Ho har sjølvsagt ein pappa, men ho veit ikkje kven han er. Om dei hadde rydda litt i kjelleren hadde dei kanskje hatt plass til ein, men ho forstår ikkje heilt kva ein brukar dei til. Ho hatar skulen, særleg mattetimene. Ho har stadig nye påfunn som set Knert-Mathilde på hovudet. Lena er alltid skråsikker og ho har hatt hjernerysting eit hav av gonger.
Saman leiker og utforsker dei den lille vika si. Dei er til konstant hovudbry og bekymring for dei vaksne. Vel, for uten om farfar. Han tykkjer for det meste dei er morosame. Livet er meir eller mindre perfekt, men så skjer det som ikkje får skje...
Vaffelhjarte er ei lita bok om venskap, barndomsidyll og kjærleik. Den typen kjærleik som finnes mellom to vener. Ein kjærleik som er dyp og usagt. Ein treng ikkje sette ord på den kjærleiken som finnes mellom barndomsvener. Ein veit den er der. Ein himla fin bok som alle barn og vaksne bør lese (eller få lest for seg). Maria Parr får ein til å le så tårene trillar. Og Trille og Lena er to barn ein ikkje kjem til å gløyme med det fyrste.
"- Farfar, eg saknar så frykteleg, sa eg til slutt og begynte å gråte igjen.
Då såg farfar alvorleg på meg og sa at å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst.
- Du forstår, Trille-farr, at om ein er trist fordi ein saknar eit menneske, då betyr det at ein er glad i det menneske. Og å vere glad i nokon, det er det finaste som finst. Dei vi saknar, har vi inni oss. Han slo seg på brystkssa så det small."
mandag 25. juli 2011
A long, long time ago and essentially true
Denne boka har to parallelle handlingar som går føre seg i "gamle" og "nye" Polen. Ein mann med kallenamnet Spurven forelskar seg. Ei jente med kallenamnet Baba Yaga skildrar si oppleving av Krakow. Dette er veldig enkelt fortalt, og høyrest kanskje ikkje så spanande eller annleis ut. Men eg vil at de skal lesa boka og oppdaga handlinga sjølve. Denne boka fortener det.
Nokre minneverdige sitat:
"Anielica watched the figure disappear into the woods, the corners of her mouth creeping upward, cocking the bow that would eventually logde the arrow securely in the Pidgeon's heart."
"A woman's heart is not bought by the currency of a man's emotion for her. A woman's heart is won over by her own feelings for herself when he just happens to be around."
"'Pale chickens!' Anielica whispered, the strongest language she'd ever used."
"[The groom's] face had grown as pale and fragile as the shell of an egg. It would remain like that the entire winter, the color only returning to it (...) when his cheek felt the breath of his first child."
fredag 20. mai 2011
Coraline
Coraline flyttar inn i eit nytt hus saman med foreldra sine. Dei har ikkje så mykje tid til henne, og faren lagar berre merkeleg mat. Ho oppdagar ei dør som ser ut til å vera blokkert av murstein, men når ho er aleine og opnar døra igjen, fører ho til eit rom som er heilt likt det ho kom frå. Ho innser at ho er komen til ein kopi av sitt eige hus. På denne sida er det likevel noko som er annleis. Her er foreldra til Coraline forandra. Dei er glade for å sjå henne, lagar god mat, og smiler endelaust. Coraline er frista til å bli på denne sida...
Boka er skriven av Neil Gaiman, ein veldig dyktig forfattar innan fantasy/sci-fi. Den ser ut til å vera for barn, men er frykteleg skremmande til tider, og med psykologisk vanskelege augneblinkar. For barn frå 12 til 112 år som toler ein thriller og litt "augegreier" er boka absolutt verdt å lesa (og filmen verdt å sjå). Ho er akkurat passe spanande, og veldig lettlest. (Filmen er godt animert og lever opp til dei mentale bileta ein får.) Spanande lesnad, utan at du blir redd for vonde draumar :)
Tätt intill dagarna – berättelsen om min mor av Mustafa Can
«Jag förstår nu allt för väl att det finns hela landskap av mors liv och historia som är otillgängliga för mig. Hur uppriktig hon än hade anförtrott sig åt mig under sina siste månader, hur beredvilligt hon än hade svarat när jag ställde mina frågor skrapade jag bara på ytan till hennes liv. Hon framstår i sin död som en främling.
Jag har älskat en främling.»
Boka handlar om korleis det er å være innvandrer i Sverige på 70-tallet. Korleis det er å skjemmes over foreldre. Korleis ein kan tilgi. Korleis det er å elske bøker. Korleis det er å leve med ei mor som ikkje snakker same språk som ein, med ein mor ein ikkje kan seie det ein ynskjer til av di språket er eit hinder. Korleis det er å elske ubetinga. Korleis det er å miste det kanskje viktigste menneske i eins liv. Can skriv om mor si med slik ein grenselaus kjærleik at ein ikkje kan anna enn å elske ho sjølv om ein aldri har møtt ho. Han tegner eit portrett av eit fantastisk menneske som me alle kan lære noko av. Med humor og kjærleik og eit språk som er så himla vakkert og poetisk skriv han om dei siste månadene med mor si. Om alle dei spørsmåla han vil ha svar på, reflektioner rundt livet han har levd, livet ho har levd. Om korleis han aldri har kjent mor si fullt ut, men likevel kjenner ho. Han forsøker å pussle saman mora si livshistorie. Kven var ho. Korleis vart livet hennar slik det vart? Kva kan han lære av hennar liv?
Skal du berre lese ei bok i år, la det verte denne. Ein ler og gret og ringer mammaen sin for å sei at ein elskar ho. Det er eit litterært mesterverk som sett ord på det så mange alt har oppdaga; Ein kjenner ikkje sine foreldre, ikkje som noko anna enn sine foreldre, og ein kjenner ikkje deira historie, men ein elskar dei meir enn ord kan seie.
«I sitt värnande och vårdande om familjen sprängde hon, till synes omedvetene om det, oegennyttans ramar. Därmed sprängde hon också gränsen för vad en mäniska kan betyda och hur mycket hon kan älskas.»
onsdag 11. mai 2011
Herfra blir du bare eldre av Johan Harstad

“DAGBOKSNOTAT: Har begynt å se på Discovery Chanel, helst om nettene, torsdagens tema: can you separate the buisnessman from the killer, the mailman from the rapist, og videre I hodet mitt, mor fra diktatorfruen, far fra Arkans tigere I Bosnia, til slutt: meg selv fra alle de andre?”
Ei samling prosatekster/noveller. Dei er korte. Dei kortaste berre nokre linjer og dei lengste på to og ein halv side. Harstad brukar få ord og eit enkelt språk for å skildre korte augenblink samstundes som han får deg til å føle at du er hundre prosent til stade i historiene. Denne røynda er og di røynde om berre for nokre minutt. Nokon av historiene er melankolske, andre får deg til å trekke på smilebåndet og nokon er berre herleg ekle og/eller uforståelege.
Paper Towns av John Green

«The way I figure it, everyone gets a miracle. Like, I will probably never be struck by lightning, or win a Nobel Prize, or become the dictator of a small nation in the Pacific Islands, or contract terminal ear cancer, or spontaneously combust. But if you consider all the unlikely things together, at least one of them will probably happen to each of us. I could have seen it rain frogs. I could have stepped foot on Mars. I could have been eaten by a whale. I could have married the queen of England or survived months at sea. But my miracle was different. My miracle was this: out of all the houses in all the subdivisions in all of Florida, I ended up living next door to Margo Roth Spiegelman.»
Quentin Jacobsen har brukt store deler av sitt liv på å elske den eventyrlige Margo Roth Spiegelman på avstand. Ein kveld klatrar ho inn vindauge hans for å dra han med ut på ein rekke eventyr. Dagen etter er ho borte, men ho har lagt att spor. Med dette byrjar Quentin sitt søk etter jenta han elskar. Ikkje berre fysisk, men han leitar og etter kven ho var. Kven var eigentleg jenta han har brukt så mange år på å elske?
«Margo always loved mysteries. And in everything that came afterward, I could never stop thinking that maybe she loved mysteries so much that she became one»
«It is easy to forget how full the world is of people, full to bursting, and each of them imaginable and consistently misimagined.»
Ein herleg bok om å skulle være den ein er eller tilpassa seg omstendigheten. Om korleis me har visse bileter av menneska rundt oss og om korleis ein trur ein kjenner nokon heilt til ein innser at ein ikkje kjente dei i det heile tatt. Ei bok om å lære å leve og å tørre å være.
«Maybe the string brak, or maybe our ship sink, or maybe we're grass – our roots so interdependent that no one is dead as long as someone is still alive. We don't suffer from a shortage of metaphores, is what I mean. But you have to be careful which metaphore you choose, because it matters. If you choose the strings, then you're imagining a world in which you can become irreparably broken. If you choose the grass, you're saying that we are all infinitely interconnected that we can use these root systemt not only to understand one another but to become one another. The metaphors have implications.»
«It is saying these things that keeps us from falling apart. And maybe by imagining these futures we can make them real, and maybe not, but either way we must imagine them. The light rushes out and floods in»
Will Grayson Will Grayson av John Green og David Levithan

«
When I was little, my dad used to tell me, "Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friend's nose."»
«
Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large».
Det er ei bok om venskap og kjærleik. Forventningar og svik. Korleis ein sårar kvarandre og korleis ein vert vener att. Ei bok om kva ein gjer for dei som tydar mest i livet. Kor langt ein er villig til å gå for kjærleik av alle slag. Ikkje minst ein bok om verdas heftigste musikal.
«
this is why we call people exes, i guess -- because the paths that cross in the middle end up separating at the end. it's too easy to see an X as a cross-out. it's not, because there's no way to cross out something like that. the X is a diagram of two paths.»
«when things break, it's not the actual breaking that prevents them from getting back together again. It's because a little piece gets lost – the two remaining ends couldn't fit together even if they wanted to. The whole shape has changed.»
ps: alle burde ha ein Tiny.
mandag 11. april 2011
Lykkeland
fredag 1. april 2011
Alice i eventyrland

De fleste kjenner til historien.
En liten jente som følger etter en kanin og faller ned i et hull ned til en annen verden. Her skjer det mye spennende og rart.
Utrolig fin historie. Klasiker.
Jeg fikk denne boken til jul, og tenkte det var på tide å vise den. Det er en helt fantastisk pop up book! Et mesterverk. Det er mer en pop up bok for voksne enn for barn.
Noen bilder fra boken:




torsdag 17. mars 2011
Rosa og Trøffel

Dette er en utrolig søt bok.
Den handler om en rosa liten jentegris og en svart villsvingutt som er forelsket i hverandre. De møter hverandre ved et tre på en eng, og blir forelsket.
Vennene deres gjør historien komplisert ved a tvinge dem til å tøffe seg, ta på seg sminke og råne i gatene. Men det leder ikke til lykke og de kommer ikke nærmere hverandre, så de går begge til det treet der de møttes. Der treffes de igjen ig ligger ved siden av hverandre å nyter sommerværet sammen.
Det som er søtt med boken er at boken er delt i to. Den ene er historien til den rosa grisen den andre er historien til det svarte villsvinet. I midten er boken er slutten på begge historiene, der de ligger i gresset og slapper av som yin og yang.
Moralen er: Vær den du er og du vil bli elsket for det!
tirsdag 15. mars 2011
The perks of being a wallflower
Dette er ei sånn bok der du kan "klippa ut" eit tilfeldig utdrag frå boka og det du finn er garantert fint.
Boka handlar om Charlie, ein roleg gut som er vand med å observera, men som er i ferd med å læra kva det vil seia å leva. Det er mykje han ikkje skjønar, men han oppdagar etter kvart at der er menneske rundt han som ynskjer han det beste og som har mykje å læra han. Han går gjennom dei tinga ein må gjennom for å skjøna korleis det heng saman.
Dette er ei sånn bok der du skjønar kva han meiner. Ei sånn bok som er vond og god på same tid. Ei sånn bok som vekker deg og gir deg ein trong til å fortelja ein god ven kor takknemleg du er for at han eller ho finst. Ei sånn bok der du har klump i halsen gjennom heile, men kanskje aldri gret, for det er ikkje dramatisk nok til det. Det er berre det det er. Å lesa denne boka er litt som å sitja i stova når det stormar ute. Du skjønar alvoret av stormen, fordi du har vore ute i ein heilt lik storm sjølv. Men du kjenner stormen i brystet og i magen i staden for på huden og i håret.
And at that moment, I swear we were infinite.
torsdag 3. mars 2011
The Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides

Kven vil vel ikkje ver ein tenåringsgut når ein les dette?
tirsdag 1. mars 2011
Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn
«Kor store sjansar er det for å oppdage noko heilt essensielt om mennesket ved å reise til ein stad og berre sitje og observere folk i til dømes femti timer? Kanskje ikkje så veldig store sjanser, men det er verdt eit forsøk.»
Stillstand er fyllt med ein stor dose sjølvironi og humor. Ravatn drar til stader kor det tilsynelatene ikkje skjer noko som helst, bla; eit kloster, eit treningsstudio, ein rettsal. Ho snik på bergensbanen, stirrar på eit maleri i to timer og går på same forelesning i ex-phil to gonger. Ho skriv om det som skjer, eller ikkje skjer. Ho skriv med ein forakt for verda, og likevel kan ho stundom ta verda på kornet. Livet vert framstillt som grått og trist. Kjedelig og rutinelagt. Ho passar perfekt på dei dagane ein ikkje har mykje til overs med samfunnet og menneskeætta forøvrig. Ein kan enten lese heile boka i ett, eller kvar historie for seg når ein tykkjer det passer.
«Ei kvinne skrått overfor meg som har sete og sykla ei stund, ser ut som ho har meir lyst til å føreslå at me alle saman skal gjere kollektivt sjølvmord enn å sykle ein kilometer til. Eg ville ha vurdert å hive meg på, hadde det ikkje vore for at eg veit at eg ikkje skal tilbake hit.»
lørdag 19. februar 2011
Eg vil at nokon skal vente på meg!
Dette er en utrolig fin bok, og den har mage plussider. For det første så er den på nynorsk! For det andre er det en bok full av snåhistorier, så om du leser litt nå og litt da. Legger den fra deg og plukker den opp 3 uker senere så har det ingen ting å si.Tittelen på boken passer bare til en av de mange historiene inni, men det er også en av de søteste historiene.
Jeg har brukt denne boken som inspirasjonskilde til de skriveoppgavene jeg har skrevet på skolen i år. De små historiene jeg har skrevet har vert historier hvor det ikke er lov til å beskrive personen, men man skal gjennom rommet personen befinner seg i forstå hvem personen er. Det synes jeg boken "eg vil at nokon skal vente på meg" er flinke til. Så en stor inspirasjonskilde!
Den er rett å slett bare vakker!
torsdag 10. februar 2011
Looking for Alaska av John Green

Møt Miles Halter. Seksten år, venelaus og opprineleg frå Florida, USA. Han hugser kjende mennesker sine siste ord. Han les biografier i plassen for skjønnlitterær verk, og han byrjar bakerst i boka. Francois Rablelais siste ord var; «I go to seek a Great Perhaps». Miles ynskjer ikkje å vente til han døyr før han leitar etter the Great Perhaps. Av den grunn veljer han å dra på kostskule i Alabama. Der treffer han både sin første ven; Chip, aka the Colonel, og jenta han mistar hjarte sitt til; Alaska. Saman utforskar dei livet på godt og vondt.
Eg veit ikkje korleis eg skal beskrive kva følelser boka bringe fram. Eg veit ikkje korleis eg skal gi folk lyst til å lese ho. Eg har ikkje orda eller evnen til å formulera dei, alt eg kan sei er at boka ikkje er lett å legge i får seg, og som resultat sat nokon oppe heile natta og las, og gikk først å la seg då andre stod opp for å gå på jobb og skule. Ho er vel skrive, så morosam at ein ler høgt og så trist at ein gret i stride strømmer.
Det er den beste boka eg har lest i år.
Berre les ho.
tirsdag 25. januar 2011
Kokebok

Det finnes uendelig mange kokebøker. Men kokeboken over alle kokebøker er nok Ingrid Espelien Hovig sin. Den inneholder så ufatelig mange oppskrifter. Jeg fikk denne til jul, og har enda ikke helt satt meg inn i den. Det er et litt kronglete oppsett, men jeg skal nok finne ut av det. Den har et veldig bra register og den har en tråd som kan legges der ens favoritt oppskrift er, eller den oppskriften man holder på med. Håper på å bli en litt bedre kokk med denne boken :)






